Måned: mars 2015

Paradise Hotel

av sebolas, lagt ut på Blogg

«Æ hetter Lill Barbro, æ e 22 år fra Harstad og æ e søppel!»
Ah, endelig er det her igjen. Det fantastiske hotellet som beviser at samfunnet vårt i sannhet er i forfall. Jeg ba inn Trine og Espen, og så satt vi alle fire og koste oss med marsipankake og så premieren i går. Og jeg kan si med en gang at dette blir en god sesong.

Sitater som: «Jeg kan gi deg alt, bare ikke dance on the floor» gjør det hele verdt det. Eller hva med han svensken som var «livsnyter som ikke jobbet noe særlig», som egentlig var en svensk innflytter som jobbet i Oslo, aka partysvenske.

Det var også stas med han som hadde som taktikk å velge den styggeste jenta, for så å skulle sende henne ut så fort han kunne. I alle verden, hva er det for en slags taktikk? Det kan jo ikke funke. men han vet vel hva han driver med, han hadde nemlig en egen evne til å se hvilke jenter som hadde kjønnssykdommer.
Eller favoritten: han som skulle vinne de tre hundre tusen kronene og så dra til Las Vegas for å spille dem bort. What? Skal han ikke engang prøve å for eksempel doble summen der? Skulle han ned dit bare for å spille dem bort? Skal han bare sette alt på grønt og bli ferdig med det? Første fly hjem. 300 000 fattigere. Mission accomplished.

Jentene så jeg ikke forskjell på i år heller. De var helt like nå også. Ulike nyanser på håret, men ellers så de masseprodusert ut, med null personlighet. En kan si mye om guttene der, men de har i alle fall ulike personligheter. Jada, jeg så at de prøvde å ta på hun ene et par briller og lot henne posere med en bok, men det så liksom ikke like genuint ut som han fyren som sykla avgårde i strandkanten før han pælma sykkelen avgårde så langt han kunne. Eller han som slo til epler med en golfkølle. Det tror jeg på. Jeg tror at det er slik de gutta er. De gjør dette hjemme. Jeg tror ikke hun jenta leser bøker. Tror ikke hun bruker briller engang. Jeg tror alle jentene heter Tina, det gjør de alltid.

2015-02-23 22.58.31

Nei dere, det blir noen flotte måneder foran fjernsynet nå.

Kakekrigen

av sebolas, lagt ut på Blogg

Når jeg hører at bursdagskaker og bursdagsinvitasjoner blir brukt som en slags kald krig… jeg vet ikke. Jeg burde kanskje ikke bli så sjokkert, men jeg blir det…

For det er visst sånn nå, at barn helt ned på barneskolen kan finne på å bruke nettopp kaker og invitasjoner ganske bevisst i forhold til mobbing og utestenging. Enkeltelever blir ikke invitert i bursdager, og dersom noen ikke har med kake på skolen når de har bursdag kan dette også føre til mobbing. Jeg var visst ikke helt klar over det, jeg. Det har ikke vært en aktuell problemstilling der jeg har vært kontaktlærer. Men da jeg hørte om det på nytt nå dukket det opp en del vonde minner. For det første man tenker er at slik var det ikke da vi var små. Alle ble invitert i selskapet og om noen ville ha med kake på skolen var ikke det noe større problem enn dersom noen ikke hadde det.

Eller…

Jeg husker det ganske tydelig. Det var tidlig på barneskolen, eller småskolen er vel mer nøyaktig . Vi hadde flyttet til et nytt sted. Jeg inviterte alle guttene i klassen til bursdagen min. Alle syntes det var fint å få invitasjon og det virket som om de gledet seg. Så kommer dagen og jeg bestemmer meg for å gå ut og bygge en snømann  foran huset, så den kan hilse gjestene velkommen. Jeg hadde ikke så mye tid før de skulle komme så jeg skyndet meg litt. Det var ikke så mye snø heller, så han ble ikke så fin som jeg hadde håpet. Du vet sånn kjip snø som er full av gress. Men det spilte liten rolle. For det kom ingen. Ikke en eneste av guttene fra klassen dukket opp.

Har ofte lurt på flere ting rundt dette. Hvorfor kom de ikke? Avtalte de å ikke komme? Og hva i all verden hadde jeg gjort om jeg på den dagen hadde forstått hva dette skulle ha å si for resten av årene mine på barneskolen? Ja, faktisk ut ungdomsskolen…og forsåvidt den dag i dag.

Hadde de andre i klassen bursdagsselskaper på barneskolen? Jeg ble nemlig aldri invitert. Det må de da ha hatt?
En teori har jeg hatt. Siden jeg var ny var det en som ikke fikk skriftlig invitasjon av meg denne første bursdagen. Jeg ble så flau da jeg oppdaget at en var blitt glemt da jeg delte ut, men jeg passet da på å fortelle ham at det bare var en misforståelse og at han naturligvis var invitert.

Etter dette startet mobbingen skikkelig. Eller den gangen var det vel ikke snakk om mobbing, jeg var visstnok «dårlig på å få meg venner». Det var i alle fall det de sa på ungdomsskolen. De visste jeg var dårlig på å få meg venner. Og mobbing som begrep ble ofte sidestilt med erting. I alle fall på skolen. Hjemme i familien ble jeg hørt, men skolen var det verre med. Det var i alle fall ikke snakk om noe tiltak.
Han som ikke fikk skriftlig invitasjon av meg den gangen virket forresten veldig avslappet med det, og selv etter dette var det aldri noe problem mellom ham og meg, så jeg tror ikke det var noen faktor egentlig. Det kan kanskje ha vært et påskudd for å starte noe, vanskelig å si.

Men denne bursdagen der det ikke dukket opp noen. Det skjer med barn fremdeles. Det hender det dukker opp i nyhetene. Det gjør litt vondt hver gang jeg hører om det. Ikke på egne vegne. Jeg kom meg gjennom det.  Men litt fordi det som enkelttilfelle er veldig sårt. Mest fordi det sier så mye om hverdagen til den ungen det gjelder. Hverdagen og tiden fremover.

Men som sagt tror jeg ikke dette har vært problemstilling der jeg har vært kontaktlærer. Det tror jeg fremdeles ikke. Selvom det er skummelt å skulle være skråsikker. Jeg trodde ikke det var en greie i noen klasser jeg. Så naiv har jeg altså blitt. På den annen side har jeg jo jobbet mye med mobbing i klassen også. Mobbing og utestenging. For jeg vet hvor utrolig viktig dette arbeidet er. Kanskje ikke så rart…

 

Scan10065

#dethetermarsipankake

av sebolas, lagt ut på Blogg

I dag har vi feiret dåpsdagen min med marsipankake og besøk av svigers. Like koselig som alltid.

Siden det var kvinnedagen har jeg også omsider fått i stand en hylle(st) til den tøffeste dama jeg vet om. Buffy the vampire slayer. Hun og alle vennene hennes og en del uvenner (og noen litt av og på, alt ettersom) har etter flere år i bokser omsider kommet seg opp og frem på hylla på kontoret mitt. Så nå begynner nerdenivået på rommet å komme seg betraktelig.

2015-03-08 21.03.23Ca halve samlingen, Angel og gjengen er andre retningen…

Ellers har helgen gått med til fint lite. Vi har endelig fått snurret i gang de gamle NES-spillene til Sten så her går det i Metroid og Faxanadu. Mest Faxanadu, for det er enklest så langt, og det betyr at jeg har hatt «Xanadu» på hjernen de siste tre dagene.

Ellers håper jeg dere har brukt kvinnedagen på noe minst like fornuftig som meg. Metroid og Buffy er evig mye viktigere for likestillingen enn om hvorvidt det heter Jordbæruke, brannbil eller Tante Rød.

#detheterhumor

Og har du spist kake? Det burde du ha gjort.

Mere blod! Mere blod!

av sebolas, lagt ut på Blogg

Nå er de sinna igjen. Hvordan våger noen å kalle mensen for jordbæruka? Eller Tante Rød? Også et seriøst legemiddelfirma. Og du tror vel ikke de gjør det for å være artige? Langt i fra! De gjør det for å underkue kvinner. For å tabubelegge hele kvinnekroppen og alt det vidunderlige den gjør, det som gjør hver kvinne til en hellig gudinne! Ikke så rart de er rasende. Ikke så rart at de er ute etter blod!

#dethetermensen

Det minner meg på en annen ting. Et facebook-fenomen jeg har lurt litt på. Nemlig når dere jentene sier at dere har noe i glasset. Noe godt i glasset, noe rødt i glasset, noe sprudlende i glasset. Vi vet hva dere gjør, altså. Vi skjønner at dere sitter og drikker. At dere mest sannsynlig sitter og drikker alene. At noe godt ikke er O’boy, at det røde ikke er husholdningssaft, eller at det sprudlende er Farris. Det er bedre å være ærlig om det.

#detheterådrekke

Kanskje jeg burde nevne på facebook hver gang jeg tok meg noe godt å drikke. Jeg drikker jo ikke alkohol mer enn jeg strengt tatt er nødt til. Noe godt for meg er for tiden Ramlösa eller Coca Cola Life (som jeg er redd vil ha like kort levetid som den nydelige Pepsi Max Cappuccino), men da tror jeg nesten jeg ville sett ut som en alkoholiker på facebook.

Nå fikk jeg lyst til å se Carrie igjen…

carrie

Leger, frisører og Trump … oh my!

av sebolas, lagt ut på Blogg

Kan ikke si at jeg har vært like produktiv i dag som i går, men det er virkelig ikke min skyld. Det var bare 4 episoder igjen av serien jeg så på.
Derimot har jeg våget meg ut og forsøkt på å bestille legetime og klippe håret. Fikk ikke til noe av dette, men jeg klarte å komme meg til en bruktbutikk. Der fant jeg noe så nydelig som et Donald Trump brettspill. Desverre tok de ikke kort, så jeg får se om jeg kan forville meg tilbake dit en gang.

At det skal være så vrient å få seg en legetime. Og frisører… Hva er greia? Enten må man betale seg i hjel, eller så er frisøren mer harry enn syrevaska jeans på danskebåten. Eller en blanding.

Nei da klipper jeg meg heller selv og bruker pengene mine på dette:
trumpnewbox

Steven King og pingviner

av sebolas, lagt ut på Blogg

For en produktiv dag. I dag har jeg sett hele ni episoder av Stephen Kings Under the dome. Akkurat så spennende som en serie skal være. jeg liker binge watching. Har det et norsk ord? Jeg liker å se livskiten ut av serier jeg liker i alle fall. Netflixer til øya tørker ut. I likhet med alt annet jeg har sett av King har det begynt å skli litt ut nå sånn midtveis, men jeg ser at Steven Spielberg også er involvert så da kan det vel ikke gå helt galt. De gutta pleier jo å ha en del gode ideer. Gutta krutt. Gutta boys!

Vel, det var min dag. Hvor lang tid synes du det pleier å ta før Stephen King sklir ut?

Apropos king…Her er en pingvin. Ikke en favoritt, men… Han hører nå med. Er litt type og?

DSC_0147

Hjemmekontor… not…

av sebolas, lagt ut på Blogg

 

 

 

Dagen snegler seg forbi. Lite blir gjort hjemme før Sten kommer hjem. Om ikke annet har jeg i alle fall fått startet skikkelig på en av to påskekrimmer som skal ut i år. Denne lages på bestilling og er Dolokk Holmes andre mysterium. eller 25. da, om man regner hver dag i julekalenderen som en. Men da må man trekke fra de mysteriene som Dr Fanny løste… hmmm… la oss bare kalle dette Dolokk Holmes andre mysterie. Mysterium, mysterie. Det er slike ord jeg ennå ikke har lært meg helt å bruke. Media, medium, medie,  fora, forum, eh… akvarium, akvarie?

Til jul diktet jeg opp en hel liten by med 24 innbyggere og deres mer eller mindre artige karaktertrekk. Nå blir det annerledes. Siden denne nye krimmen skal inneholde faktiske ekte personer er jeg nødt til å … til å dikte opp helt nye greier om disse folkene, for jeg aner ikke noe om noen av dem. Hysj hysj. Jeg er skikkelig dårlig på kjendiser. Vet ikke hvem noen er. Men det viktigste er vel at jeg ler av historien selv?

Nå er det opvarming til MGP på gang. Mye rart fra svenskene i år, ja… mye rart. Jeg er ikke noe særlig fan av det nye formatet til MGP, men det blir til at man ser det hvert år allikevel, og det er jo fortsatt artig. Jeg pleier ikke å komme inn før på slutten nå jeg, etter alle delfinalene og sånn Idol-fjas. Hvilke låter bør jeg sjekke ut i år? Har dere noen favoritter?

Her er forresten enda an av mine favorittpingviner… Er han ikke jovial?

 

 

 

DSC_0144

Mer av det samme…og en pingvin.

av sebolas, lagt ut på Blogg

Kjenner at jeg for tiden hater folk som ikke stopper ved overgansgfelt mer enn hva jeg gjorde tidligere. Jeg får lyst til å kaste meg foran dem og hamre på panseret og se dem i øya mens jeg brøler «Stopp, din ubrukelige unnskyldning for et menneske!» og så legge til, i et ikke mindre truende tone: «Jeg er udødelig!» Inspirert av forrige ukes uttalelse av en elev. Så ville jeg avsluttet på et overdramatisk og hypernarrativt vis med «Det eneste som stanser meg er en sykemelding. Sykemeldingene mine kommer hver fjortende dag! De er min kryptonitt!»

Sykemeldt igjen.

Ikke fordi jeg ble påkjørt av en bil i dag, alt den sjåføren fikk av meg var et stygt blikk han helt sikkert overså fordi han er ubrukelig og mangler empati fordi han ikke har en hjerne. Men fordi jeg i går satte meg i en sofa.

Is og sofa, det blir for mye for ribbeinet. Bilulykke? No biggie. Sofa? Tilbake til legen!

Ingen av legene hadde tid til meg i Ski i dag, så jeg måtte ta turen til Oslo. Der gjorde jeg som sjefen hadde sagt (Ikke Sten, men sånn ånkli sjef, på jobben… Hva? Trodde du uansett ikke at Sten var sjefen av oss? Ok.) og ba henne undersøke grundig, så det gjorde hun. Mer enn hva de andre legene hadde gjort tidligere. Så fikk jeg henvisning til røntgen og beskjed om å holde meg i ro i hvertfall frem til vi hadde resultatene klare. Sykemelding med andre ord. Årets tredje. men det er jo tross alt mars, hva hadde du forventet?

Det verste nå med denne sykemeldingen er forsåvidt ikke smertene. Så lenge jeg holder meg i ro gjør det ikke så vondt. Det er heller ikke det å gå hjemme. jeg trives i mitt eget selskap, jeg har bøker, tegneserier og spill, samt to påskekrimmer å gjøre ferdig, så jeg kjeder meg ikke. nei, det verste er det at jeg føler at jeg lyver.

Jeg vet det er flere som har det sånn, men jeg lurer på hvor vanlig det er? Uansett hvor syk jeg er, så føles det som om jeg skulker når jeg ringer og sier at jeg ikke kommer på jobben den dagen. Sånn har det alltid vært. Vanligvis er jeg syk 1-2 dager i løpet av skoleåret. Alltid det samme, feber og forkjølelse. Over i løpet av en halv dag, max to. Er jeg bare smådårlig kan jeg godt finne på å ta turen til jobb, men jeg har måttet lære meg å ikke si til noen på jobb at jeg egentlig lurte på å bli hjemme. De vil visst ikke omgås syke, uavhengig om det er smittsomt eller ikke. Noen kan visst bli smittet av alt.

Men jeg føler altså at jeg lyver. Det føles ikke som om de tror jeg lyver på jobb, for jeg blir naturligvis aldri møtt med mistro, da hadde jeg nok heller funnet meg et annet sted å jobbe. jeg blir aldri møtt med annet enn ønske om god bedring. Det føles som om jeg lyver for meg selv. Som om jeg ikke egentlig tror jeg er helt dårlig nok til å være hjemme. Selv om alt er grøtet i hodet og jeg våknet to ganger i løpet av natten i en dam av egen kaldsvette. Beklager det bildet der, men jeg hadde en tøff morgen. Alt kom i dag.

Jeg var en sånn som aldri skulket som liten. Én time på videregående. Én eneste time. På videregående. Er nesten litt trist å tenke på. Men jeg kunne aldri funnet på å skulke jobben. Da tror jeg at jeg hadde hatt så dårlig samvittighet at jeg hadde innrømt alt dagen etter, sagt opp jobben og flyttet til et kaldt sted og skammet meg. Et sted uten pingviner engang, de hadde jeg ikke fortjent. Men sånn føles det nesten, hver gang jeg ringer og sier jeg er syk.

Selv nå når jeg skriver dette føles det litt som om jeg prøver å dekke over en pågående løgn om at jeg av og til er syk.

Men du vet… her er et bilde av en pingvin. En av favorittene mine.

DSC_0143

Den grønne katten

av sebolas, lagt ut på Blogg

Som den oppmerksomme leser oppdaget i går har jeg slitt med feber hele helgen. Jeg trodde det var ferdig lørdag morgen, men neida. Det slapp ikke taket. Desverre måtte jeg en tur til Sarpsborg i dag uansett, så det var bare å svelge unna noen Aspirin og sette seg på toget. Det har jo vært tre bursdager jeg har gått glipp av i revytiden, pluss at vi skulle begynne å tømme leiligheten til farmor.

Det er noe veldig sårt ved å gå gjennom skuffer og skap til en bestemor som ikke skal tilbake dit igjen. Veldig nostalgisk og litt spennende, men en føler seg litt som en gribb også. Det er snart to år siden vi gjorde det hos mormor. Farmor lever jo fremdeles, så det var litt annerledes i dag. Hun skal bare bo på et sykehjem. Først og fremst ville jeg finne noe som kunne minne meg om farmor. Farmor har alltid hatt så mye rart. Hyller og skap fulle. Veggene fulle av bilder.  Tror aldri ho har kastet noe i hele sitt liv. Julekort ble gjerne rammet inn. Så etter dagens skattejakt har jeg både en stor grønn flaske formet som en katt, tre suppeøser og endelig nok kakespader. Katten har liksom alltid vært hos farmor, og den er fasinerende på et vis.

2015-03-01 21.13.31Deilig grell og full av nostalgi. 

Jeg trodde nesten at jeg kom til å måtte være hjemme fra jobb på mandag også på grunn av feber. Desverre forsvant feberen, men heldigvis klarte jeg å brekke opp ribbeinet eller et eller annet forbanna drit som gjør godt over middels vondt. Blir en spennende natt.
Det gjør nesten like vondt som da jeg satt bak noen ungdommer på toget forleden, som omtalte We’re the Millers som «…den beste filmen akkurat nå».