Dagens tegneutfordring passet jo veldig fint. Tegn ditt favorittord. Og det passer veldig godt fordi det er få ord som gjør meg gladere enn ordet «lørdagsgodt».
Lørdagsgodt inneholder så mye bra. Det tar meg rett tilbake til barndommen i nittenhundre og åttebits, da det bare var godteri å få på lørdager. Selv om godteri neppe er forbeholdt helgen lenger, er det noe spesielt med godteri som skjer ca klokken 18.00 på lørdager. Og ordet bringer frem visse bilder. Kinderegg, naturligvis. Den trekantede posen. De store karamellene, bjørnebær, småsjokolader. Mallorcablanding… kunne skrevet et helt innlegg om Mallorcablanding. Og krokodillene selvfølgelig. Jeg er den ene prosenten som liker de oransje bedre enn de svarte. Men jeg er nå han som liker hvit Knott også. Og jeg vil aldri tegne krokodiller igjen, hverken godterikrokodiller eller ekte. Hva mer… «Borgen Skole» dukker opp, saccosekken, brus i Lillehammer -94 glass, lukten av Ingers Kjøkkenbar. Ikke alt dette skjedde likt, men det blir et slags nostalgisk potpourri i hodet mitt. Etterhvert dukker Captain Planet, micropop og Super Mario og alt annet du kan komme på fra 80- og 90-tallet frem, det gjelder bare å forsvinne lenge nok i sitt eget hode.
Godteri… ligger ikke langt bak på listen. Godis er jeg helt nøytral til. Snop derimot, det er ganske langt nede… det er på bunnlista.
Hva er ditt yndlingsord, og mer interessant; hva er ditt yndlingslørdagsgodt?
Dagens tegneutfordring: Tegn din favorittkarakter fra en bok.
Så uendelig mange å ta av, helt til utfordringen spesiserer at det ikke kan være fra en film. De aller fleste bøkene jeg har lest som har betydd noe for meg har jo blitt filmatisert, men ikke Gregory Maguires serie om Oz. Maguire skriver fantasy for voksne om det ikke ukjente landet Oz. Selv om Oz burde være kjent for de fleste er det ikke lyse lette fargerike Oz fra musikalen som beskrives. Dette er en mørkere mer naturlig skildring. Politikk, krig, sex og kjærlighet blander seg med snakkende dyr (eller Dyr) og magi. Dorothy spiller fremdeles en viktig rolle i landets historie, men hun er allikevel en bifigur i bøkene. I sentrum finner vi Elphaba, «wicked witch of the west», og hennes studentkamerater, allierte, motstandere og aller viktiskt; hennes etterkommere. Og her kommer min favoritt inn. Sønnen Liir. Han dukker opp allerede i den første boken, men får ikke en viktig rolle før moren som kjent dør etter å ha fått en bøtte vann over hodet.
Jeg har tegnet Liir som funderer over sin arv, både åndelig og mer fysisk i form av Elphabas kappe, hatt og feiekost.
Litt usikker på om han faktisk hadde hatten hennes, men litt kunstnerisk frihet må være lov.
Bøkene er for voksne, men beskriver et land som er ganske tro mot de originale bøkene i motsetningen til musikalfilmen. Filmen er ca like tro mot de originale bøkene som det musikalen Wicked antakelig er mot den første boken i denne serien. Kudos til den som leste boka Wicked og tenkte at det ville bli en bra musikal.
Jeg leser nå på den avsluttende boken i serien, og det er fremdeles tusen spørsmål jeg vil ha besvart. Jeg leser sakte, så jeg er ganske glad for at det fremdeles er tusen dager igjen av ferien min.
Et par ting…. først; dagens tegneutfordring var å tegnebestevennen sin. Greit nok, for det har jeg. Ida! Men jeg gidder ikke tegne henne slik hun er i dag. Hva er moro med det? Det er mye artigere å tegne henne fra ca 2001/-02. Det var så morsom mote da. Vi så ut som Vengaboys hele gjengen. Det var liksom greit å gå med digre fargerike sko, ha håret i sinnsyke farger, tegneseriegensere, hjerteforma Barbiesolbriller eller slalombriller på hodet, tusen armbånd og cowboyhatter. Helt til katta dreit i cowboyhatten og alt gikk nedenom og hjem. I alle fall hadde vi det, om det var vanlig eller greit er jeg ikke sikker på.
Ida hadde i tillegg alltid med seg en diger ryggsekk. I den hadde hun alt. Og da mener jeg alt! Skjøteledning og sikringer, pyrisept og plaster? Jada, vi kunne le av det alle sammen, men jammen fikk vi ikke bruk for alt på en og samme helg. Det var hytteturen sin det. Der hadde hun sikkert bankkortet sitt også, eller leg som hun kaller det, i alle fall de gangene hun visste hvor det befant seg.
Ida liker katter og synes badegakkgakker er kult. Så her har vi henne: Essensen av Ida Helleråsen!
Og det andre: jeg har en poll på gang på facebook, om hva du kaller jeans/olabukser/denim/dongeri, så gå inn og stem, veldig viktig å få avklart dette. Svar og del med venna dine! Gjør det i dag! … takk for oppmerksomheten.
Så var vi der. Jeg vurderte nesten å droppe ut av hele tegneutfordringen. Dagens utfordring var: Favorittstedet ditt. jaha. jeg har vel ikke noe favorittsted, jeg er jo bare hjemme hele tiden, uten at det betyr at jeg synes det er SÅ stas. Så vurderte jeg naturligvis Disneyland, men jeg kom på at jeg ikke har vært der siden -95, så det blir rart å kalle det sitt favorittsted. Deretter begynte jeg å google priser på flybilletter til Paris og billetter til Disneyland, og så hadde dagen gått.
Så skrotet jeg ned Mummidalen, og tenkte for meg selv at det egentlig stemmer ganske så bra… så begynte jeg å google billetter til Finland.
Nei, jeg får nøye meg med en tur til Ullared i August. Ullared var forsåvidt også med i vurderinger av hva jeg skulle tegne i dag. Og Bergen. Muligens er jeg bare lat, det har blitt foreslått tidligere!
Dagens tegneutfordring: Tegn din favorittmat. Lett igjen, brunost med bringebærsyltetøy. Om jeg bare fikk spise en ting resten av mitt liv måtte det bli brødskiver med brunost og bringebærsyltetøy. Det finnes ikke maken til smakssammensetning!
Sulten.
Den første tegningen min ble litt døll, så jeg fikset en ny. Desverre tegnet jeg den for stor til scanneren, og jeg måtte knipse et bilde med iPhonen, så det ble ikke helt bra. Men litt sepiatoner fikset det verste og slang på litt nostalgisk effekt i samme slengen!
Apropos mat. Jeg har startet på True Blood sesong fem nå, og det er et par ting jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Det er for det første hvor mye jeg savner sesong en. For en serie det var. Noe helt annet enn dette. Og det andre er, når er det egentlig de har tid til å rydde opp hjemme, vaske gulvene og handle inn mat i de serien? De har absolutt aldri tid til det! Er det bare jeg som henger meg opp i sånt?
Enkelt valg; Duracell! Mange år siden han gikk bort nå, men dæsken det var noe til kanin! Muligens er også kanin favorittdyret mitt, men det er litt usikkert. Jeg tegnet etter et foto, litt billig teknikk, men det får være måte på hva det er plass til oppi hodet mitt. Måtte dessuten kjøpe meg fargeblyanter, som jeg nevnte i går. Kjedelig tegning, men helt annen stil enn i går, og det er jo artig å gjøre litt diverse. Så får vi se hva som er morgendagens utfordring.
Skavvisseeeee…. I går fikk jeg endelig somlet meg til å se Sucker Punch… det var litt av en film? Jeg kan trygt påstå at jeg aldri har sett noe liknende. Det var liksom …alt? Alt på en gang! Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg må diskutere dette med Elenor, så i morgen poster jeg henne filmen så hun får sett den.
Etter å ha kommet meg sånn halvveis etter filmen kastet jeg meg på sykkelen min of syklet ned til Eva Katrin. Der så vi noe som lovet å være en svart komedie. Vi valgte den pga tittelen. Siden den forrige filmen vi så het «One Day» ble det nå «Another Happy Day» . Jeg ville se den fordi det stod at det var en svart komedie, EK ville se den fordi coveret så ut som en romantisk forviklingskomedie. Det var hverken eller. Og jeg vet at man ikke skal dømme boka på omslaget, men skal man ikke få en viss pekepinn når det kommer til DVDcoveret? Når man har en så bra jobb som å designe filmplakater, da trenger du ikke gjøre en drittjobb, jeg synes ikke det. Heldigvis fant jeg en alternativ plakat på nett. Ta en titt på disse to, er du ikke enig med meg om at det ser ut som to helt ulike filmer?
Denne så vi…
Men det føltes mer som denne!
Vel, jeg vet ikke med dere, men slik henger jeg meg opp i. Forøvrig var filmen fantastisk! Maken til skuespillerprestasjoner er det lenge siden jeg har sett! Anbefales, men bare om du ikke vil se en svart komedie eller en romantisk forviklingskomedie.
Videre!
Første dag i Tegneutfordringen; Tegn deg selv. Ok, kjedelig start, men så kan det bare gå oppover. Selvportrett bah! Kjedelig. Men jeg mekket denne, og er rimelig fornøyd! Jeg ser i alle fall rimelig fornøyd ut!
Og som om ikke det var nok innbilte jeg meg selv til å tro at det ville bli kutl med litt Photoshop… jeg må nok si at jeg foretrekker ekte blyanter fremfor digitale. På tide å investere i fargeblyanter igjen kanskje? Fargeblyanter er ganske undervurdert!
Et av godene ved å være lærer er å ha tusen dager ferie. Eller avspasering, som man jo skal si. Jeg foretrekker å kalle en spade for en spade, og tar tusen dager ferie, midt på sommeren, når været er som best. I går satt jeg og lyttet til regnet hele dagen foran macen og planla engelskundervisning, før jeg gikk over på å skrive om Grease, slik at neste års syvende trinn kan sette det opp. Selv er jeg langt i fra en fan av filmen Grease, selv om jeg synes sangene er veldig bra. Filmen hadde jeg bare sett en gang tidligere, og det er mange år siden, så jeg måtte snurre den i gang en gang til i går.
Grease ja. Der er det ikke mye handling? Etter to timer med å lete etter en slags rød tråd mellom et kjærlighetsforhold man ikke helt skjønner hvorfor har oppstått i det hele tatt, og en som knapt nok rekker å komme inn på beauty school før hun blir kastet ut igjen, og Sandy som sitter i en hage og dypper rosa papir i et barnebasseng da føler filmen at det er på tide med et siste lille pek, og lar bilen deres fly avgårde inn i solnedgangen.
Det er ganske grov dialog i Grease la jeg merke til, der jeg satt og oversatte til kidsa. Det er ikke mye sex igjen altså, ikke røyking og drikking heller, nå som det har gått gjennom mølla et par ganger. Så får vi se hvordan Grease blir med en gjeng ungdommer som faktisk ER mors beste barn. Sangene får bli som de er, på engelsk, for den norske oversettelsen gjorde meg fysisk dårlig. Så selvom jeg egentlig synes at man skal synge og snakke på samme språk i en musikal, får dette bli unntaket. Det syvende vil sette opp blir en blanding av filmen, den originale sceneversjonen og mitt eget hode.
Ellers er jeg nå her i Askim i ferien, men det er ikke så ille det, jeg har jo nok å ta meg til. Dessuten har vi faktisk booket hytte i august, og skal returnere til Ullared. Trine og jeg. Gleder meg som en gal! Videre har jeg hengt opp en treningsliste på døra mi, og jeg er ikke så verst på å gjennomføre heller. Ikke så langt! Der henger det også en liste med bøker jeg skal få somlet meg til å lese de neste ukene, og litt andre greir jeg bør gjøre.
Jeg elsker lister. De er så enkle å forholde seg til. Litt struktur til et ellers ustrukturert hode. Derfor ble jeg så glad da dette dukket opp på facebooksiden til (Vi som liker) Kunstkilden:
Og det har jeg tenkt til å bruke juli på. Og tegningene vil jeg legge ut her, hver dag, med mindre jeg er i Ullared, og det er jeg jo ikke, for det er i august. Så da ses vi i morgen til den første tegningen, med mindre jeg nok en gang har rotet med hvilke måneder som har 30 dager, og hvilke som har 31.
Tusener på tusener har skrevet inn og klaget, og ja jeg hører på dere, mine nydelige undersåtter, jeg forstår at det er på tide å blogge igjen, det behøver jo ikke bare være julekalender og påskekrim her. Jeg ser jo også en god del bra filmer. Gjerne av Wam og Vennerød, og i dag har tiden omsider kommet for en subjektiv analyse av filmen «Drømmeslottet».
Drømmeslottet er del to av trilogien «Sangen om den knuste drømmen» hva nå det vil si. Jeg har sett del en, og kan ikke si at jeg så noen klar sammenheng, men nå er ikke jeg så politisk engasjert heller, det er mulig det var en del som gikk meg hus forbi. Jeg håper egentlig det.
Men det var mye som ikke gikk meg hus forbi. En sprell naken, dansende Lasse Lindtner og en litt mindre naken, men desto mer kopulerende Mari Maurstad er bilder som for all fremtid er brent inn på netthinnen min.
Fun fact: Jeg har alltid tenkt at Lasse Lindtner barberer seg på dette bildet. naken Tango var ikke engang en av teoriene mine
Filmen åpner med at «Janemann har tømt hele pilleglasset», og må til sykehuset for å pumpes, før vi så glemmer hele den hendelsen og aldri snakker noe mer om det i løpet av filmen. Det er riktignok ikke det pussigste, jeg synes det er mer rart at «Janemann har tømt hele pilleglasset» ikke har gått inn i historien som et mye gjengitt Wam og Vennerød-sitat. Jeg vil gjøre mitt ytterste for å snu den trenden.
Janemann er kanskje åtte år, og ungen til et av de tre parene som bor i kollektivet de kaller Drømmeslottet. Spør meg ikke om hvem han er sønnen av, for det er så mange folk i det huset, og foruten å dele en merkelig stiv og lite troverdig måte å snakke på, deler de etter hvert også på hverandre, og Jannicke må til stadighet minne meg på hvemses som er hvemses. Ikke snakker de stort mer om denne Janemann heller. Det er en bror der også, til en eller annen. Han er visst nazist, men jeg kan ikke helt miste følelsen av at det er han som er den egentlige helten i filmen, og det er jo litt trist. Kanskje han ikke er nazist? Han rasper i alle fall gulrøtter som en gal, mens han brøler ut at han hater dugnad. Som om ikke det var nok har han en hullete bukse med hakekors, men det er mulig at han bare er en hissig hinduist. I kollektivet drikker de sjokolademelk fra mugga og får ta på så mye syltetøy de vil på vaflene.
Filmen starter idet ettårsjubileumet for innflytningen er nært forestående. Det er i alle fall det det står på coveret, men i virkeligheten er det vel en god stund i forveien? Hun ene rekker å bli skikkelig gravid i alle fall. De pusser opp rommene i kollektivet og kvitter seg med alt som virker borgerlig. De er veldig i mot det borgerlige, alt det borgerlige skal vekk. Men det er ikke så lett å skjønne hva de mener er borgerlig, og jeg tror ikke de er helt enige selv. Mulig er det konseptet med filmen, jeg innser det nå.
Den ene hovedpersonener en lærer som er litt vel begeistret for den ene eleven sin, en annen er politisk klovn for barn, en er feministisk journalist og skriver om kjøp og salg av sex, en er psykolog og horekunde og det er klart dette må gå galt. Hva de to siste arbeidet med aner jeg ikke, men alle får plass i badstuen sammen, og siden det er en norsk film er det ikke noe vits i å ikke vise alt.
Hvordan en politisk klovn for barn ser ut? Her ser du to!
Plutselig er det dagen for festen, og inn kommer en borgerlig kusine som ikke vil avbildes og Anders Hatlo som en prest med hareskår og en hemmelighet jeg aldri helt føler jeg knekker. Han var vel ikke prest heller.Festen går over styr, som den alltid gjør hos Wam og Vennerød, og brått er vi der med den nakne Lindtner, frivolske Maurstad og ABBA i bakgrunnen. Snart har vi den høygravide og døddrukne kona til en eller annen spyende i et badekar mens sistekone ut hugger opp ektesengen og sin egen legg.
Syferdighetene overgår grammatikken til barna som lager dukkeversjoner av sine farer og morer
Dagen derpå innser de at de kanskje ikke bør bo sammen, men enda viktigere oppdager de at de med sine 1 million kroner i sammenlagt årsinntekt, faktisk er en del av borgerskapet. Barna i huset syr seg en mamma-dukke og en pappa-dukke, før den politiske klovnen føder en unge idet barnets far skyter seg selv i hodet mens han ser på grisefilmer. Nazisten og en venn av ham tar de små med seg til et nytt hus de har pusset opp sammen. Jørn Hoel synger at han har en drøm, rulleteksten starter og vi sitter igjen og lurer på hva i all verden det er vi har sett.
Terningkast 6
Ekstramaterialet er nesten like underholdende. Det er en rekke intervjuer med diverse folk som ikke har noe som helst av interesse å fortelle oss, selv om intervjueren virker underholdt. Juvelen i pølsa her er nok allikevel skuespiller Jorunn Kjellsby, som selv etter alle disse årene er rasende på de dårlige kritikkene filmen fikk, og selv ikke nå i etterkant later til å se hva hun faktisk har vært med på å lage.
Er filmen bra? Mjæh. er det underholdende? Så absolutt.
Så bli med meg på prosjektet mitt og informer alle du ser om at «Janemann har tømt hele pilleglasset!»
…tenkte jeg et utall ganger. Og det var forsåvidt det eneste jeg kunne slå fast med sikkerthet, at jeg var i en granskau. Jeg har fått ny sykkel i dag. Den er ny på en slik perfekt måte at den er noen år gammel, tidligere eid av noen andre, i fin-fin form, og helt gratis.
Yvonne (aka god kollega/2. plass til årets Gullegg) har akkurat flyttet sammen med Jan (aka mann med for mange sykler) og hvem tjener på det? Jeg!
Så i dag har jeg hentet sykkel hos to fantastisk snille, og tatt en råsjanse på å komme meg hjem for egen motor. Jeg har ikke syklet siden jeg og Jannicke besøkte Jeløya i Moss for snart 2 somre siden, og er relativt sliten i beina og klar for en dusj nå.
Jeg er ikke kjent for å ha så god retningssans, jeg er ikke det. Mye av det skyldes min egen indre stemme som ganske overbevisende forteller meg at den veien jeg tar nå MÅ være feil. Men de som har vært med meg på tur før vet også at jeg synes det er kjedelig å bare følge den trygge veien. Jeg har jo et indre kompass som insisterer på snarveier, og det høres så gøyalt ut.
Jeg vet ikke om det ble noen snarvei akkurat, men jeg kom meg frem, selv om jeg ved ganske mange anledninger oppdaget at jeg slett ikke var der jeg trodde jeg var. men ofte viste det seg at akkurat nå var jeg der jeg trodde jeg var akkkurat i stad. Så til å være helt på jordet (bokstavelig talt) var jeg ikke fullstendig fortapt.
Så nå hopper jeg i dusjen, legg igjen en kommentar, gratuler meg gjerne med ny sykkel og oppfordre til å legge ut et bilde av den, den er en liten skjønnhet med litt nittitalls metallic fargeflekker, bagasjebrett og et navn jeg ikke husker, men den mangler kurv og et sykkelhorn, så jeg skal snart en tur på Biltema.
Sebolas 