Kategori: Blogg

…som Roxette så treffende synger meg i øret når iPhonen føler for det. Hva gjorde jeg uten iPhone? Livet mitt hadde ikke sin egen filmmusikk da. Den har det nå, og det setter jeg evig pris på! tenker jeg idet jeg skrur på Avalons «Testify to love», fordi den passer…ikke fordi jeg er død (for jeg skal jo ha den i begravelsen min).

Men tilbake til tittelen på innlegget…Det er mer enn nok å gjøre på jobb altså, misforstå meg rett, men det skjer ikke for mye på fritiden sånn egentlig. Så jeg sitter og ser på dårlige serier på nett, mens jeg tegner og sånn. Livet går, med andre ord, sin vante gang. Dårlige serier som Hart of Dixie, Secret Circle, Ringer og Lying Game går ned på høykant. Ingen av dem serier jeg vil våge meg til å anbefale for noen. men jeg ble anbefalt dem av Renate (som ikke hadde sett dem, og som sikkert har slutta også) og nå føler jeg meg forpliktet til å se hva de finner på!

Eller så er det endel skypings. Hvem har sagt det er usosialt å sitte foran dataen? En som ikke vet at det heter asosialt, that’s who! Og at det ikke kan komme noe godt ut av skype? Bah! For eksempel idet Yngve sier at det er på tide å krype til køys, og lyden er som den er og «Krype til køys» blir til «Cooper the case», og da jeg spør om han faktisk sa «Cooper the case» og han spør meg om det er vår nye tegneserie, og spør meg om hva den handler om. Jeg svarer at den sikkert handler om en and…som tror han er…en hund! Og Yngve spør om han ser slik ut?

Og jeg svarer at det gjør han helt sikkert, definitivt, uten tvil, og om ikke han kan scanne den og sende den til meg. Og etter noen timer har vi tegnet annenhver rute til den første helsiden, ingen har krøpet til køys, en stjerne er  blitt født, og da Yngve kommer hjem fra jobben dagen etter har Cooper en egen side på facebook, et par fans, og tatt sikte mot stjernene!

Cooper ser som regel ikke lik ut fra en rute til den andre, med mindre man tyr til copypastens magiske verden, noe vi gjør, men humoren er det ikke noe i veien med, og er det noe du ikke skjønner er det deg det er noe i veien med!

Halloweenepisoden er i full sving og jeg sitter egentlig med en av de dårlige seriene i bakgrunnen nå (husker ikke helt hvilken jeg ser akkurat nå, men det er uviktig, jeg tror det er den med en kjælealligator) og venter på at Yngve skal fortsette med sin del. Eller at Lars skal fortsette med sin del av vår nye fortelling. Vi er så og si ferdige med en ganske lang bok, et eventyr, som er planlagt som årets julegave, jeg må bare illustrere ferdig. mer om den senere…mye mer…oboy….. men jeg må tegne nå. Også trenger jeg popcorn, og philadelphia ost. Men før denne bloggen blir til dagens to-do liste får jeg vel avslutte. Og jeg velger å avslutte med det første besøket hos legen sammen med vår venn Cooper (som så langt ikke han innbilt seg å være en hund) og om du liker det du ser kan du jo sjekke siden hans på facebook, og klikke liker 😀

https://www.facebook.com/pages/Cooper-the-Case/153242111436177

Brått er man fanget av været i en sushibar! I bakgrunnen spilles det panpipe moods.

Hello? Is it me your looking for? 

Og jeg tenker at ja, det er det kanskje.For her sitter jeg og ser ut på en grå, deilig høstkveld, og lysene er slukket i min nye favorittbutikk rett over gaten. En bruktbutikk der innehaveren vet hva jeg liker og har enkelte ting litt gratis siden det er meg.

Askim har overrasket så positivt opptil flere ganger nå.

Oppholdet i regnværet som har vart siden jeg bestilte sushien min er slutt, og jeg tar min nyinnkjøpte paraply (29,90 på Jysk) og skynder meg hjem til en behagelig leilighet, passe ryddet takket være et overraskende  overskudd av energi.

Jeg bor i leiligheten ved siden av den med lys

Det har gått noen måneder, og jeg har ristet litt av meg følelsen av å snart skulle reise nordover igjen. Det er litt trist, men jeg føler meg hjemme her. Det er deilig å spontant kunne ta en tur til Oslo for å se Høstutstillingen, og så ta med seg noen venner hjem på overnatting. Eller invitere gamle venner på film og middag uten å måtte forberede dem på at det ville koste noen tusenlapper å gjennomføre.

       Javel, men om det var et oljemaleri da?

Det er trær her, høye trær! Og Høsten er ikke over på ei uke før det er 9 måneder vinter. Skikkelig høst! IKEA ligger i nærheten, jeg har en morsom klasse på jobben, og noen nye flotte kollegaer. Jeg kan sette meg på en buss og være hos familien min etter en kort stund, eller bare lokke dem hit med en kopp kaffe. Eller noe bakst!

Jeg toger til jobb… Tog og høst! Dør jeg nå, dør jeg som en lykkelig mann…

Jeg skal begynne å blogge litt igjen. Lover. Jeg måtte bare blogge denne her først. Med ting som måtte bli sagt. I morgen er sikkert He-Man tilbake. Jeg har ikke sjekket hvor godt han trives ennå. Kan bli spennende!

Lars, hva tenker du om Prinsesse Nidarosa?

Dette er et forsinket blogginnlegg og inneholder derfor flere løgner. Løgner jeg ikke har giddet å omformulere i ettertid, men heller valgt å påpeke. I tillegg til de vanlige overdrivelsene, naturligvis…

Foruten å kunne gi deg 227 poeng i scrabble, er midnattsolformørkelse noe man burde få med seg. Kanskje mest fordi så og si ingen andre har gjort det før deg. Bortsett fra meg da. Og Eidar, og Nils. Og de obligatoriske tyskerne i bobil…

I går ble jeg oppringt av Eidar  (løgn, dette skjedde for en stund siden) som lurte på om jeg ville være med å se midnattsolformørkelsen, og selv om jeg akkurat hadde våknet (har null døgnrytme her oppe, og sover en gang i timen) pakket jeg kamera og He-man og ble med. Eidar plukker meg opp etter  ti minutter, og i bilen er det både Nils og sjokolade.

Første stopp var Ekkerøy. Ikke for å se på hjemstedet til Renee Zellwegger, men måker. Masse, masse måker. Fuglefjell. Eidar og Nils var ikke fornøyde med antall måker, og vi ble enige om å komme tilbake en annen dag. Selv syntes jeg det var nok måker, noe jeg etter en minneverdig flukt på Notodden stort sett føler så snart jeg bare ser en eneste måke. Selv om det er fasinerende med en fjellvegg full av måker, er det sauene som elegant snor seg langs skråningene med de digre klumpete kroppene sine og fyrstikker til bein som får mest av min oppmerksomhet. Så bærer det mot Hamningberg!

Veikanten er befolket med sauer og reinsdyr, og et er ikke bare litt idylliske omgivelser her. Eidar spør om ikke jeg kommer til å savne dette, og jeg juger på meg et «neida», mens jeg ser utover fjorden med snødekte topper i bakgrunnen.

– Der er en ørn, sa jeg. Og det var det, så Nils komplimenterte synet mitt. Noe som gjorde meg litt mer enn passe selvsikker på at jeg hadde et såpass godt syn at jeg kunne skryte av det en god stund, til antakelig ingens irritasjon. Vi prøvde å ta noen bilder av den, men kameraene hadde ikke like godt blikk som meg, så det ble liksom ikke noe (ny løgn, i ettertid har jeg sett flere bra ørnebilder tatt av Eidar).

Brått kom vi til en liten snøfonn ved veikanten hvor en rev lekte seg. (løgn igjen, hvor fikk jeg det fra at det var snø der?) Han brydde seg ikke stort om at vi stanset og tok bilder av ham. Han rullet seg i snøen (sikkert unødvendig å påpeke løgnen), vasket seg litt og tuslet rundt. Knappe fire meter unna bilen. Da jeg plystret til ham snudde han seg så vi fikk tatt noen portretter også.

Vel fremme i Hamningberg går vi en rask tur over en milliard steiner med eggeform. Nå og da er det noen som plukker opp en stein for å påpeke hvor eggeformet akkurat denne er. Så finner vi en slags topp hvor vi slår oss ned med druer, bananer og sjokoladekjeks, og venter på at det skal bli mørkt foran solen. Eidar vet naturligvis at det ikke vil bli mørkt, men jeg hadde nå et lite håp. Lenge siden det var mørkt nå. Det er enten eller her oppe. He-Man koser seg med druer og vektløfter en banan, før han forsøker seg på å lage en egen solformørkelse med hånden sin.

Det er dynger med snø her og der, og jeg vil lage snøengler. Så jeg lager snøengler. Og plutselig oppdager jeg en råbratt bakke! Den er dekket med snø og har en bratt perfekt kurve. Jeg kjenner et sug i magen og et behov for å kaste meg ned. Jeg roper på de andre Nils kommer og vi står der begge to og snakker om hvor knust man ville blitt om man satte utfor her, og begge lager lydeffekter på hvordan vi ville blitt knust mot veggen. Så kommer Eidar, og svupper ned bakken på bare skoene.

…

Og så må vi også stå ned. Og Nils klarer det like bra som Eidar. JEG derimot rekker akkurat å tenke at dette går jo bra, før jeg vælver overende og humper på rattata ned resten av bakken.

Solformørkelsen går sin gang, og vi får alle mange flotte bilder. Mine ble sikkert best, men jeg oppdager brått at jeg ikke har noe minnekort i apparatet. Hurra! Ingen bilder av ørnen, ingen av måkefjellet, ingen av reven som lekte seg. Ingen av sola, ingen av den bratte bakken, ingen av… jah, du skjønner tegninga. Takk til Eidar for lån av bilder.

På vei tilbake sier Eidar at vi måtte se et eksotisk dyr til før vi kunne dra hjem. Som om vi hadde en kontrakt på det hoppet det to hvite harer foran bilen, og det var ikke noe å krangle om.

Hjemover lekte vi en variasjon av den leken der man skal gjette farge på neste motgående bil. Men siden det knapt var noen biler på denne strekningen ble leken heller gjort om til hva slags dyr vi ville møte på. Alternativene var gjerne rev, hare, ørn, rein, sau og bare for å gjøre det hele mer spennede: motgående bil. Lenge så det ut til at Nils hadde vunnet med sitt alternativ reinsdyr, helt til jeg påpeker at det slett ikke er reinsdyr, det er sauer, og at jeg vant. Nils føler nederlaget og sier det føles som å tape på overtid. Hva nå det måtte bety. Sikkert noe fotball, tenkte jeg og nikket forståelsesfullt. Etter en stund skiftet vi dyrene til katt, hund og hest, men da stoppet det opp, for de er det liksom ikke flust av her oppe.

Jeg dupper litt av i baksetet, men får med meg bruddstykker av noe som må være den beste samtalen noensinne;
– Der er en sau, hører jeg Eidar si
– Det er en campingvogn, sier Nils

Og er du ikke imponert over dagen min ennå vil jeg bare få legge til at jeg så en elefant på vei hjem fra jobb!

Nå er vi der. Jeg vet helt sikkert hvor jeg skal. I alle fall hvor jeg skal jobbe. I dag har jeg takket nei til en ungdomsskole i Oslo, og ja til Hovin skole i Spydeberg. Med to jobber som jeg hadde like lyst på var det litt vanskelig å takke nei til den ene. Desto lettere var det å takke ja til den andre…. det ga kanskje ikke noe mening, men sånn var det. Verst var det å si opp min nåværende jobb. Det var også kjipt å takke nei til en tredje jobb, men jeg skjønner jo i alle fall nå at det ikke er så vanskelig å få jobb som kunst og håndverklærer som jeg har hørt. Eller så er jeg bare overkvalifisert, det er jo lov å håpe.

Så til sommeren (ikke ennå her oppe i alle fall) flytter jeg nedover mot Spydeberg. Selv om det muligens ikke blir kliss inntil Spydeberg, så i alle fall i området rundt. Og det blir bra. Det er jo grisefint der. Og passe langt til Oslo der jeg har ca alle vennene mine, og passe langt unna Sarpsborg der jeg har, uten unntak, hele familien min.

I Spydeberg skal jeg ha flere fag enn K&H, ikke helt sikker på hvilke, men man skal jo bli litt overrasket også, det er så sjelden at man blir virkelig overrasket at jeg liker å gå med litt lukkede øyne inn i ting. Det vil jo helst gå bra! Vil det ikke? Jeg skal jo også gå fra å ha ungdomsskoleelever til å ha mellomtrinnet.

Skulle du vite om et sted jeg kan bo, er det forresten bare å ta kontakt! Jeg har en mononukleøs bror jeg sender rundt på visninger!

Så til slutt litt rask googling etter bilder fra min nye arbeidsplass. Det gir oss dette:

Idrettsdag på Hovin skole

I dag tok jeg med meg He-Man opp til Stallheimen der Siri har hest. Han er jo så glad i dyr, så det var litt av en tur, selv om det snødde og han bare hadde tatt på seg truse og støvletter. Han liker å tøffe seg, men jeg tror det ble litt kaldt. Og 9. mai snøen er forrresten ganske høyt på lista over ting jeg ikke vil savne med Vadsø.

For jeg drar nå, jeg gjør det. Det er ikke tusen millioner prosent sikkert nøyaktig hvor, men jeg kommer nedover, nærmere familie og gamle venner. Og sikkert masse gårder så He-Man gleder seg også. Gruer meg til å dra fra alle her oppe, men gleder meg til å komme tilbake til alle der nede. Vel, nei, ikke alle hverken på punkt en eller to, men stort sett.

Så derfor er det ikke for mange blogger i det siste. Det er mer mailing, telefonering og boksing…. legge ting i bokser altså. Mye som skal klaffe!